Reiseberetning fra Kilimanjaro: Machame-ruten

Å bestige Afrikas høyeste fjell, Kilimanjaro, står som den ultimate drømmen for mange. I min tid i TourCompass har jeg hatt mange telefonsamtaler med spente kunder i forkant av turen, og jeg har svart på utallige praktiske spørsmål om alt fra fjellsko til toalettforhold. Jeg kjenner dagsprogrammet ut og inn, og har lest andres beskrivelser fra turen. I september 2014 ble det endelig min tur til å oppleve Kilimanjaro. Jeg ante ikke at det var så vakkert. Jeg hadde ikke at trodd at jeg ville få servert så god mat i 4000 meters høyde eller at det skulle 16 mann til å hjelpe en gruppe på 4 deltagere. Jeg visste ikke at man kunne bli så sliten av å gå så sakte. Jeg hadde ikke forestilt meg at den siste natten kunne være så tøff. En uforglemmelig opplevelse som sitter på netthinna for alltid.

Utdrag fra dagboken på etappen Base Camp- Uhuru Peak:

«Klokken 23.30 er vi klare og begynner den langsomme stigningen mot toppen. Det første stykket er bratt og isete. Det går sakte men formen er ok. Vi har heldigvis vennet oss til høyden. Bak oss ser vi lysene av flere som har startet senere enn oss. Forann oss, oppover i fjellet, lyset fra flere pannelamper. Det går opp, opp, opp! Beina begynner å bli tunge. Det går sakte.

Etter noen timer kommer kvalmen. Den bølger frem og tilbake og kroppen føles kraftløs. En av guidene våre tar sekken min og gir meg varmepads til vottene. Det går litt lettere uten sekken. Ett skritt av gangen. Så begynner kreftene å ta slutt hos flere i følget.

Etter 6 timer er det mørkt og på sitt kaldeste. Jeg kikker kun på skoene foran meg og puster aktivt for å få nok oksygen. Kort tid før Stella Point lysner himmelen i øst. Like etter soloppgang når vi Stella Point. Det er tårer, lettelse og stolthet om hverandre. Det er kaldt og klart. En kort pause, men ikke for lang, før vi fortsetter mot Uhuru Peak. Det ser ikke så langt ut, men det viser seg å ta 45 minutter. Men det er lyst! Og utsikten er fantastisk. Under oss ser vi skyer og isbreer som glitrer i sola. Krateret på høyre side.

7.26 når jeg målet og får tatt de obligatoriske bildene foran skiltet.Stolt,sliten og glad.

10 timer senere, vel nede i Mweka Camp synes nattens opplevelser uvirkelige. Det er utrolig at vi fant kreftene, presset langt utover alle grenser. Jeg er stolt. Middagen smaker godt, men vi spiser for å spise. Klokken 19.00 går vi til teltene. For første gang siden vi startet sovner jeg med en gang og våkner først klokken 7.00 neste dag.»

Ingun, TourCompass