Reiseberetning fra Vietnam: Sapa

Les Michelles reisebrev fra Sapa i Vietnam, dit hun reiste i januar 2018.

Guiden hjalp oss inn på togstasjonen i Hanoi med koffertene våre. Nattoget til Lao Cai kjørte inn på perrongen, og vi bar koffertene våre inn på toget og fant sovekupeen vår. Der var det plass til 4 personer. Vi skulle dele kupe med to kvinner fra Frankrike. Toget var fint og rent. Inne i kupeen var sengene oppredd med nyvasket laken, hodepute og dynetrekk. Der var en nattlampe ved hver seng og mulighet til å lade telefon og kamera. Det var også en liten kurv med gratis vann, tannbørste og litt snacks. Vi var trøtte begge to, så vi gikk raskt til sengs.

Vel fremme på Lao Cai-togstasjonen ble vi hentet av en guide og en sjåfør som kjørte oss til hotellet i Sapa. Da vi kom frem til Sapa var det tåke og dis, og temperaturen var ikke mer enn 8 grader. Heldigvis skulle vi ikke på utflukt før om ettermiddagen, og det var gode muligheter til at været ville klarne opp etter hvert. Derfor hadde vi god tid til å spise frokost, ta et bad og pakke ut.

Etter en liten hvil gikk vi litt rundt i byen. Vi fulgte hovedgaten, der butikker, kafeer og restauranter ligger side om side. Ved enden av veien ligger byens største plass, der også byens katolske kirke ligger. Plassen er et samlingspunkt for byens innbyggere, og noen ganger brukens den også som markedsplass. Her selger de etniske fjellstammene håndverket sitt. På klare dager kan man se Vietnams høyeste fjell, Fansipan.

Vi fant en god restaurant litt lenger oppe i gaten, og der spiste vi en deilig lunsj. Deretter gikk vi tilbake til hotellet, der guiden og sjåføren sto klare til å kjøre oss til utkanten av byen, der vi skulle oppleve Sapas vakre landskaper og fjellstammer.

Da vi kom ut av bilen varte det ikke lenge før vi ble møtt med ”How are you?” og ”What’s your name?” av to hmong-kvinner kledt i tradisjonell klesdrakt og moderne vinterjakke. De to kvinnene gikk sammen med oss og fortalte på gebrokkent engelsk hva de het, hvor gamle de var og om familien sin. Det satte vi stor pris på, for når vi er ute og reiser liker vi godt å møte lokalbefolkningen og høre om deres liv og kultur.

Når kommunikasjonen ble litt vanskelig, oversatte guiden. De to kvinnene fortalte også om sin oppvekst og om livet her i Sapa, og det gjorde stort inntrykk på oss begge to. Da vi forlot kvinnene etter ca. 2 timer hadde vi et stort smil om munnen. Vi måtte bare beundre disse sterke, flotte kvinnene. Selv om de ikke har et lett liv, var de fulle av glede og smittende smil. Vi ble atter en gang vi minnet om at det er de små tingene i livet som betyr noe.

I januar er det vinter i Sapa, så vi fikk ikke se de gressgrønne rismarkene, men landskapet var likevel utrolig vakkert. Midt i januar er risterrassene grønnbrune, men når først tåken letter og solen titter frem, er det lett å forestille seg hvor fint det må være her om våren og høsten. Og man kan ikke unngå å bli litt misunnelig på hmongenes utsikt når man sitter hjemme hos fru Moo med føttene i et deilig urtefotbad og skuer ut over dalene og rismarkene.

Michelle, TourCompass