Winnie, vår Product Manager for Afrika, har reist Øst-Afrika på kryss og tvers. Men det var møtet med bærerne under gorillasporingen i Uganda som virkelig satte henne på prøve og utfordret staheten hennes. Les reisebrevet hennes om de fantastiske bærerne i Bwindi Impenetrable nasjonalpark i Uganda nedenfor.
Det er litt pinlig å si det, men jeg har faktisk glemt hva han het. Bæreren min.
Jeg husker derimot godt at jeg, før avreisen til Uganda, var helt sikker på at jeg absolutt ikke skulle ha en bærer når jeg skulle på gorillasporing i skogene i Bwindi Impenetrable Forest National Park. Ikke snakk om at jeg skulle betale en mann for å bære ryggsekken min. Jeg har gått over Alpene, om jeg får si det selv, så jeg klarer fint å bære ryggsekken min på egen hånd.
På vei inn i Bwindi fortalte sjåførguiden vår oss om portene.
Da nasjonalparken ble etablert i 1991, var antallet fjellgorillaer kritisk lavt. Man anslår at det var færre enn 300 igjen i skogene i Uganda. Til gjengjeld bodde det rundt 6 700 batwaer i skogene – der de for øvrig hadde bodd i tusenvis av år.
I 1991 var tilnærmingen til nasjonalparker og naturvern ganske annerledes enn i dag. Ugandas regjering ble den gang rådet av internasjonale organisasjoner til å tvangsflytte et helt folk og opprette en nasjonalpark. Som sagt, så gjort.
I 2021 slo Ugandas forfatningsdomstol fast at tvangsflyttingen av batwafolket var ulovlig, og at batwafolket er de opprinnelige eierne av skogene i Bwindi.
Paradokset er naturligvis at antallet fjellgorillaer i Bwindi har økt siden 1991, og i dag er det rundt 450 individer.
Alt dette visste jeg allerede før avreise.
Jeg visste for så vidt også at de mange pengene en gorillatillatelse koster, IKKE nødvendigvis kommer alle i lokalbefolkningen til gode. Riktignok går en del av pengene til parkens faste trackere, til antikrypskyttere som beskytter gorillaene døgnet rundt, og til veier, skoler og helsestasjoner i de små lokalsamfunnene. Men det er ikke arbeid til alle. Det minnet sjåførguiden vår oss på. Han fortalte også at en del av porterne faktisk er tidligere krypskyttere, som nå i stedet tjener til livets opphold ved å bære ryggsekker og hjelpe besøkende gjennom den til tider temmelig ugjennomtrengelige skogen.
Vel, jeg leide en porter. Det anbefales å betale 15–20 USD ved turens slutt – og dette fungerer som rene tips, noe som betyr at porteren får ALLE pengene rett i egen lomme.
Bæreren min var nok et hode lavere enn meg. Og møtte for øvrig opp i gummistøvler. Har du noen gang prøvd å gå i en bratt og gjørmete fjellskråning iført gummistøvler?
Det ble litt diskusjon frem og tilbake før vi ble enige om at jeg nok fint kunne bære sekken min selv. Vi måtte også gjennom et par «øvelser» der jeg altså ikke trengte en hånd for å komme over en veltet trestamme. Heldigvis snakker bærerne ganske godt engelsk, og vi fikk oss en prat om familier og hverdagsliv. Og så plutselig sto vi der på den smale stien i den ganske bratte og svært gjørmete skråningen. Den «ordentlige» guiden pekte på et tre som kunne brukes til å holde seg fast i, og sa: Ikke finn på å ta på det treet der – det er fullt av torner. Og ikke bli stående stille for lenge – det er vandremaur der (en ufarlig, men gigantisk maur som biter).
Jeg må ha sett ganske rådvill ut, for porteren min (pokker også, at jeg ikke kan huske hva han het!) sprang frem i gummistøvlene på en sti jeg rett og slett ikke kunne se. Vips, så sto han klar til å ta hånden min og geleide meg over det smale, gjørmete partiet – uten torner i hånden eller vandremaur i sokkene.
Trenger jeg å si at jeg ga porteren min litt mer enn 20 USD da turen var over?
Winnie, Product Manager for Afrika
Drømmer du om en reise til Uganda, der du kan oppleve de vakre gorillaene og møte de enestående porterne?
